Marie Vik: Jeg er Hallgerd Hoskuldsdatter

– Som gammel og utstøtt strever hun med å tenke gjennom livet sitt. Når hun prøver å skjønne hva som gikk galt, siden hevnen hennes slo tilbake på henne sjøl, synes hun at floken av hat og kjærlighet bare har én løsning.

ISBN 978-82-7083-289-8

Forfatter: Marie Vik
Innbundet

Utdrag fra ”Jeg er Hallgerd Hoskuldsdatter”

 

Jeg er Hallgerd Hoskuldsdatter, som var Gunnar Håmunssons hustru. Før det var jeg gift med Glum Oleivsson. Men først var jeg giftet bort til Torvald Osvivsson. Og aller først var det som jeg ikke vil minnes. Og ikke kan glemme.

Nå spør jeg meg sjøl hva jeg er når jeg ikke er datter og hustru, og hva det er jeg har gjort, og hvorfor jeg gjorde det. Den nye troen, som kom hit til Island med biskop Tangbrand, lærer folk noe de kaller synd.

Jeg, Hallgerd, går den vegen mitt sinn sier meg er den rette. Når jeg sprø meg sjøl om hvorfor alt er blitt som det er blitt – og det gjør jeg ofte – så blir ikke svaret annerledes enn jeg lærte som barn: De du krenker, hevner seg på deg. Og de som krenker deg, tar du hevn over. Jeg lærte ingen ting om synd.

Men nå, når jeg snart har overlevd dem alle, både dem jeg krenket og de som krenket meg, nå samler spørsmålene i hugen min og bier, som spydodder bak et virke: Hvem var Hallgerd Hoskuldsdatter, hva var hun, og hvem er hun nå?

Dagene blir lange. Spinningen har jeg alltid gjort med motvilje: Den er endeløs som en ferd på havet, eller som de grå dagene hos Hel. Nå har jeg ingen trælkvinner mer, som kan trues til å spinne dobbelt så fort, slik at ingen kan vite hvor mye eller lite Hallgerd spinner. Nå må Hallgerd spinne, hvis hun vil leve.

Det må de fleste av Islands kvinner. Åtte hundre alen brunrandet vadmel i heimefølget. Hvor mange tre og en kvart alens ører i mannsbot for en fri mann er har jeg visst og glemt. Men alle alnene har vært tråd under kvinnenes hender. Det er ett av de første minnene jeg har om meg sjøl, om viten om meg sjøl, og om å ville eller ikke ville: Jeg skulle lære å spinne, og jeg tenkte at dette gjør jeg aldri godvillig. Jeg vet ikke nå hvor gammel jeg var, kanskje var jeg eldre enn mange andre jenter var, når de ble vent til ulla. Foreldrene mine var rike, slik vi på Island regner slikt, og alt før jeg ble meg sjøl vâr, sanset jeg nok at det ble sagt: Hun er slikt et vakkert barn. De var stolte av meg, den gangen, og skjulte det ikke, men ingen tenkte på å spare meg for kvinnenes endeløse slaveri over teinen. Kanskje var jeg sju, kanskje åtte vintrer, og det var om våren. Det var verre fordi det var vår. Det ville vært lettere å sitte inne i dyngja hos kvinnene, gre ut ulla og prøve å spinne den, mens en hørte på det som ble sagt, og kunne svare forstandig når en ble snakket til, hvis det ikke var vår ute. Havlyset over landet, og den bløte varmen i solveggen, og fuglene – det kalte dess sterkere på meg, fordi jeg skjønte at heretter skulle jeg ikke være fri til å nyte det lenger, slik jeg hadde gjort. Den gangen kunne jeg ennå springe til far, og det gjorde jeg stundom, for han var mindre streng, de store hendene hans var lette, når de strøk over flettene mine.

Spinning eller ei, det var ikke så stor trivsel i dyngja ellers heller, som jeg tykte jeg mintes fra før, ikke når mor var inne, for hun hadde alt lenge vært hissig i ord og mørk til sinns; ikke eldre enn jeg var, skjønte jeg godt at det hadde å gjøre med den nye trælkvinnen som far hadde hatt med seg heim fra austferd seinhøstes året før, hun som ikke snakket.

Særlig blid og ettergivende hadde nok mor aldri vært, men nå sørget trælkvinnene alltid for å ha tre alen mellom seg og henne, så sant de kunne, og også jeg fikk føle at hun var i dårlig lune.

Mor hette Jorunn Bjørnsdatter, og hun var fra Vestfjordene. Hun var høgere enn de fleste kvinner, og hun rørte seg lett og fort. En gang hørte jeg en av kvinnene si til en annen – og jeg skjønte det var meg det ble snakket om: Ikke undelig at hun er stor etter alderen, med de foreldrene hun har.

Den andre – det var en gammel kvinne som bar vatn til dyrene og så til elden om natten – svarte bare: «Det kan bli både ett og hint som blir stort hos henne,»

Jeg hadde kjent meg både kjær og avholdt, inntil denne vinteren og våren. Men med den skorten på trivsel som var kommet i garden nå, ble det skår i den tryggheten.

Det fikk meg til å begynne å tenke.

Når jeg sier at jeg tenker nå, her jeg sitter, mens teinen synker med den grå sterke tråden, så mener jeg at jeg minnes, jeg ser tilbake. Men den våren da jeg visste for første gang at jeg var Hallgerd, og at jeg ville at livet skulle være mitt eget, da tenkte jeg ikke framover eller bakover. Og jeg skjønner sjøl at jeg ble et taust, lyttende barn. Og ingen har kalt meg gladlynt senere heller.

Den fremmede kvinnen som far hadde med seg heim – irsk, sa de hun var – var helt ordløs, og folk mente hun var stum. «Døv og dum», sa de. Jeg så godt at hun ble svær om livet, men det hendte så ofte at kvinnene ble det, over alt på garden, at jeg ikke tror det var vært noen tid at jeg ikke har visst hva det kom av. Verre var det å skjønne hvorfor mor ble så rasende, straks trælkvinnen kom henne for øye, siden slikt hendte så ofte med trælkvinner. Fire av de små skinnkledde som snek seg omkring i garden, var født nesten på samme tid et par vårer før.

Men om en stund skjønte jeg dette også. Det var ikke bare det at kvinnen ble mindre verd, både til arbeid og til salg, når en unge kom til. Jeg kom til å høre en trette mellom mor og far, og etter det visste jeg hva som var særs med denne ungen.

Mor var ikke av dem som gråter – det overlot hun til huskonene og trælene. Og trælkvinnene gråt også mes i dølgsmål. Seinere har jeg forstått hvorfor.

– Ennå undres jeg over at far lot mor snakke som hun gjorde. Siden prøvde jeg det sjøl til tre av mennene jeg har hatt, og det eneste jeg hadde igjen for det, var ørefiker. Men far slo ikke mor, og derfor trodde jeg, helt til jeg lærte noe annet, at det bare er træler en slår.

Jeg gruble, der jeg satt og sloss med den uvillige ulltråden, som enten brast eller ble så grov at en kunne tjore bukker i den, og til sist tykte jeg at det var uråd å være inne lenger. Jeg slapp ullhodet og teinen med alle flurene og knutene, bak ryggen på to kvinner, og så smatt jeg, stilt og fort, ut av den åpne døren. Ingen så meg da jeg strøk gjennom den smale gaten mellom dyngja og skålen og over den storsteinete vollen bak husene. Ellers er det ikke sikkert at noen av husfolkene hadde ropt meg tilbake, om de hadde sett meg heller: Jeg var Hoskulds datter.